Den ubudne gjesten som overtar hele hjemmet og familien, er den psykiske sykdommen spiseforstyrrelse. Selv om kun den ene personen er rammet, så ser man i nesten alle familier at den påvirker hele familien ekstremt mye.

Spiseforstyrrelse er faktisk den sykdommen som av alle psykiske sykdommer har flest dødsfall.

Alle lider

Familieterapi kan være med på å gi hverdagen til familiemedlemmene noe enklere å håndtere. Alle påføres stor belastning nåe en i familien lider av dette, men det kommer til uttrykk på forskjellige måter. Søsken trekker seg ofte unna hjemmet og forsøker å distansere seg fra alt som er vondt. Ikke bare ser de det skrekkelige som forvandler søsteren eller broren, men de ser at han eller hun endres både fysisk og psykisk.

For søsken vil dette være svært skremmende og samtidig så er de vitne til fortvilelsen til foreldrene.

Som barn eller tenåring så er foreldrene bildet av trygghet. Barn har uendelig mye lojalitet mot foreldrene sine og samtidig vil barnet søke å beskytte foreldre når de ser at de har det vondt. Ofte vil søsken av barn og unge med spiseforstyrrelse unngå å ta opp sin egen smerte av det som foregår i hjemmet for å beskytte foreldrene som allerede er dypt fortvilet.

Dette fører til at de ofte ikke har noen å ta opp ting med og bærer dette inni seg. Det er spesielt viktig at foreldre og barn kan klare å snakke med hverandre og hjelpe hverandre når de er i en slik situasjon som ofte varer i årevis. Familieterapi vil kunne være et sted som er trygt for alle å snakke om det som de synes er vanskelig. Ved å kaste lys over tanker og følelser så blir man også bevisst hverandre når en befinner seg inne i en slik boble som spiseforstyrrelse er.

Som foreldre

Som foreldre til et barn med spiseforstyrrelse så kan det noen ganger beskrives som om man havner i et vakuum hvor alle deler av en sorgprosess raser jevnlig gjennom psyken.

Følelsene man bærer konstant er for eksempel:

• Skyldfølelse
• Redsel
• Sinne
• Avmakt
• Optimisme
• Fortvilelse
• Sorg

Alle som har et barn som får diagnosen spiseforstyrrelse bør bli tilbudt familieterapi fra starten av. Dessverre så er det slik at tilbudene en mottar som pårørende og pasient varierer ut fra hvor en bor i landet. Mange som er eller har vært gjennom dette opplever også at det er lite matnyttig hjelp å få.

Man må klare det meste selv og det vil derfor automatisk gå ut over familien, når foreldrene prøver og feiler og blir utslitt underveis. I tillegg til de følelsene listet opp ovenfor, så opplever mange foreldre fysiske reaksjoner som:

• Utslitthet
• Lite søvn
• Migrene
• Problematisk forhold til mat
• Isolasjon fra venner og familie
• Mange sykemeldes for å stå i situasjonen

Så lenge barnet er under 18 år og umyndig, så er foreldre en stor del av alt som har med spising, legemidler og i forhold til hjelpeapparatet. Plutselig når barnet fyller 18 år så skal barnet behandles som selvstendig siden barnet da er som voksen å regne. Det spiller ingen rolle om man er midt i en sykdom eller ikke, og denne utestengingen er svært vanskelig for mange foreldre.

Datteren eller sønnen bor fremdeles hjemme, lurer kanskje unna det som går av mat og jukser på vekten, men nå har foreldre ikke mulighet til å snakke direkte med legene for å få direkte råd og veiledning.

Familieterapi

Det som er viktig lærdom en oppnår ved å delta i familiegrupper i familieterapi, er kunsten som foreldre å trekke seg unna. Både den syke og familien må etter hvert mestre det å slippe taket og den syke må lære seg å ta ansvaret for seg selv. Dette er ofte både vanskelig og en stressende prosess som blir enklere med felles veiledning gjennom familieterapi.

Når mor eller far lever med reelle bekymringer om barnets eller den unge voksnes helse og frykter eventuelt dødsfall, vil terapien hjelpe med å kontrollere redselen. Bare det å lære seg å senke skuldrene og forsøke å sove en hel natt uten å sjekke den syke, krever både hjelp og trening.

Det er lov å sørge

Mange pårørende kan fortelle om den dype sorgen som ligger i bunn av fortvilelsen. Man har naturlige forventninger til eget liv og barnas liv, og forventer at barna går gjennom forutbestemte skritt mot voksenlivet.

Sorgen over at barnet går glipp av så mye i barndommen og i ungdomsårene er en sorg det er lov til å føle. I familieterapi kan man få verktøy til å klare å se bortenfor sorgen og kanskje se en annen og ny fremtid.